Letra de 1

Når æ har gått i dagevis uten støy i øran
Og tankan mine har blitt fri fra gjentagelse av trauma
Når skogen har vist mæ at det ikke finnes blindveia
Og æ bynn å finn roen

Først da ser æ tåpen
Som bruka all si tid på å hold alle døra oppe
Han slepp vel aldri fri
Fra sitt ensomme, grunnfaste luftslott
Som sveva så høyt at han snart mangla surstoff

En vei te hjertet, men han føl jo så lite
En vei te kunnskap, men han bryr sæ jo ikke
En vei te musikk, men han søng aldri lenger
Fra det reine i sæ